Jeg er en livsglad jente på 36 år, som liker veldig godt å være ute i skog og mark. Idrett er en av tingene jeg har drevet med siden jeg var liten pike.
Fotball, ski, aerobic, sykkel, volleyball….ja, alt av idrett jeg kom over, spesielt der hvor det var litt sosialt. Jeg har tatt høyere utdannelse i kjemi. Det å få oppleve å være student er noe helt for seg selv. Jeg har hele tiden likt å ha mange jern i ilden, da uten problemer. Er kjent for å ha veldig godt humør, og å være en kreativ og pliktoppfyllende person.
For 3 år siden fikk jeg en nydelig datter, det var også da problemene mine startet.
Under fødselen mistet jeg nesten alt blodet, det ble opperasjon i hu og hast, og etter noen timer på overvåkingen fikk jeg endelig se min nyfødte datter.
Kroppen var veldig langt nede. Jeg hadde ingen energi, og alt ble bare tyngre og tyngre. Jeg fikk noen veldig stygge utslett på fingrene, og fingrene ble veldig hovne og stive. Utslettene var meget vonde med svie og kløe. Doktoren sa det var vannallergi! Jeg som hadde jobbet med vann i neste 10 år, kunne dette komme bare helt plutselig? Jeg gikk ut og inn av sykehuset for å finne ut hva jeg var allergisk mot, men ingen av testene var positive. Til slutt var eneste utvei å oppsøke homøopat. Hun mente, at jeg hadde fått en hormonell ubalanse i kroppen etter fødselen. Jeg fikk en tablett, og utslettene ble noe bedre med periodevis forverring.
Jeg måtte begynne på jobb to måneder tidligere en antatt. Dette ble ikke helt godt mottatt av meg selv, men måtte jeg, så måtte jeg (dette pga at det var ei annen som også skulle ut i permisjon, helt sykt!) Denne høsten/ vinteren ble så utrolig stresset på jobb, at jeg nesten kunne komme gråtende hjem. Var det så at jeg ikke taklet å jobbe samtidig som jeg hadde et barn og et hus? Dette var jo heller ikke normalt. Det å sette på en vaskemaskin med klær, ble etter hvert et mareritt, energien rakk rett og slett ikke til. Det å være ut å leke med min datter etter endt arbeidsdag var helt utelukket. Da var jeg så tom, at det var bare å legge seg på sofaen. Jeg var trøtt hele tiden. Uansett når jeg gikk til sengs, eller når jeg stod opp om morgenen var jeg like trøtt. Jeg ble etter hvert svart rundt øynene.
Jeg bestemte meg for at dette gikk ikke an, så jeg begynte på aerobic igjen, men hva hjalp det? Jeg fikk aldri mer energi. Jeg begynte å legge på meg, maven ble tregere og tregere, og jeg begynte virkelig å lure på hva som var galt med kroppen min. Jeg meldte meg på Grete Roede kurs, men kiloene forsvant veldig tregt. De to siste kursene gikk jeg faktisk opp noen 100gram
Min lille datter var også mye syk i denne perioden. Jeg måtte være hjemme fra jobb annen hver dag, kanskje hele uken. Det ene krupp anfallet avløste det andre, og hver natt disse forferdelige anfallene kom, var jeg hjemme alene. En dag jeg oppsøkte legen, ble vi sendt direkte til sykehuset pga. mistanke om hjernehinnebetennelse.
Den første kvelden på sykehuset sovnet jeg på en kjøkkenstol, og våknet brått idet hodet falt bakover i et veldig til trykk. Jeg ble svimmel og kvalm, men det gikk bra der og da. Da vi kom hjem fra sykehuset oppsøkte jeg en massør i håp om at hun kunne hjelpe meg mot de stive musklene jeg hadde fått etter hendelsen på sykehuset. Hun anbefalte at jeg prøvde kiropraktor, og da var det hele i gang. Hele verden raste bare sammen (NAKKESLENG).
Etter x-antall besøk hos massør, kiropraktor, fysioterapeut, akupunktør (prøvde både elektroakupunktur og kopping) healer, ganske mange legebesøk, MR-røntgen, CT-røntgen, den ene tablettkuren etter den andre, ble fortvilelsen bare større og større. Jeg klarte ikke jobben min, jeg klarte heller ikke å gjøre noe hjemme. Det sosiale kunne jeg bare glemme, jeg klarte jo ikke å være sammen med noen, det krevde all energi. Jeg ble mer og mer glemsk – jeg kunne glemme hva jeg skulle si før en setning var avsluttet. Jeg snublet i ordene og fant dem ikke. Jeg ble redd for min helsetilstand.
Det å lage middag ble et ork. Måtte jeg leke med min lille datter, var det alltid en unnskyldning for ikke å gjøre dette. Heldigvis hadde jeg en samboer som forstod at noe var galt. Jeg måtte ikke gi meg før jeg ble bra, slik kunne jeg ikke leve.
Før jeg fikk jenta hatte jeg avføring annen hver dag, jeg skulle tisse veldig ofte så jeg måtte alltid sikre meg, at jeg var i nærheten av en do, og jeg var stiv og sliten i korsryggen. Jeg fikk etter hvert sterkere smerter periodevist i ryggen og smertene ble til sist kroniske. I slutten av juli sviktet ryggen, så jeg ikke klarte å gå. Jeg måtte ringe min søster, for jeg vet hun hadde et par krykker. Da hun kom, lå jeg rett ut på gulvet og gråt. Det var så vondt. Egentlig så verket hele kroppen over alt.
Den dagen kom også bladet Hjemmet ut. Der hadde hun lest en reportasje om ei jente som like godt kunne være meg. Jeg bestemte meg der og da, at til Mesnali skulle jeg, koste hva det koste ville. Jeg ville bli bra.
Oppholdet på Mesnali i slutten av august ble vendepunktet. Nå er jeg faktisk i 100 % jobb, og jeg føler energien bobler over. Jeg prøver å beskrive det når noen spør som om jeg har en indre ro, veldig langt der inne. Det føles så behagelig, veldig vanskelig å beskrive. Det er som en tung ryggsekk er borte, og jeg føler jeg kan slappe av på en måte som om kroppen ramler sammen. Jeg tenker: puh, endelig kan jeg senke skuldrene og slappe av. Når jeg legger meg for å hvile, kan jeg kjenne hvor tung muskulaturen blir. Dette har jeg ikke følt på 3 år. Jeg tror alle rundt meg ser veldig stor forskjell. Jeg har avføring hver dag, blæren min fungerer normalt igjen som den gjorde da jeg var barn, og ryggen er kjempefin. Utslettene på hendene er nå helt borte, fingrene er helt normale og ikke lengre oppsvulne.
Nå har jeg arrangert familieselskap uten å gråte, for første gang på veldig, veldig lenge.
Jeg skal begynne å trene, og jeg føler at jeg har veldig lyst til å være sosial. Den ”gamle” Bente begynner sakte men sikkert å vende tilbake.
DET FØLES BARE HELT SKJØNT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Tornes i Romsdal, 23.09.04
16.03.05
Jeg har det fortsatt kjempebra. Alt fungerer bra – jeg har ikke vært syk siden oppholdet på Mesnali – ikke engang en forkjølelse som jeg bruker å ha. Har ikke vært borte fra jobben en eneste dag. Jeg har begynt å trene. Blærefunksjonen er fortsatt normal, tarmfunksjonen kan av og til være litt uregelmessig, men dette er i forbindelse med uregelmessige arbeidstider. Ryggen er fortsatt fin. Huden er finere og renere. Jeg har ikke lenger utslett eller antydning til kløe, og jeg har de samme arbeidsforhold. Folk sier at jeg ser mye bedre ut – de hører det på meg – også på latteren min.
26.10.05
Jeg er fortsatt i kjempe fin form og jeg venter barn til februar. Jeg har ikke hatt en eneste sykedag siden jeg kom fra helsesenteret for 14 måneder siden. Uten denne behandlingen kunne jeg ikke ha klart en graviditet.
Bente Lyng(x)stad
